Kjent samisk kunstner inn i Hermetikken

Den profilerte samiske kunstneren Siri Broch Johansen har endelig blitt medlem av Hermetikken Kulturnæringshage. Vane tro presenterer vi nye medlemmer for publikum. Nå er det Siri sin tur. Og fordi hun er en ordkunstner har vi overlatt pennen til henne i dette verbale selvportrettet:

Jeg er Siri Broch Johansen, og driver enkeltpersonsforetaket SBJohansen SKRIV. Jeg driver stort sett med skriverelaterte aktiviteter, ja, skriver sakprosa for ungdom og voksne, skjønnlitteratur for barn og ungdom, scenetekst for alle aldre, oversetter til og fra nordsamisk og holder kurs i kreativ skriving.

Men jeg synger også. Sang er det imidlertid veldig vanskelig å tjene noe på, så det er den minst innbringende delen av virksomheta. Kanskje jeg likevel burde døpt om bedrifta, hett SBJohansen SKRIV og SYNG?  Tja. Helst ville jeg hatt et samisk navn på den, men det med samiske fonter er veldig, veldig vanskelig for Brønnøysundregistrene…

Jeg kommer fra Tana, er delvis oppvokst der, og vendte tilbake dit i 2003 med en femåring på armen. Nå er det hennes tur å reise ut og undersøke verden. Men hun har noe med seg i bagasjen som jeg ikke fikk: Samisk som morsmål. Det er min største suksess i livet at jeg har klart å gjøre mitt tredjespråk, lært i voksen alder, til min datters morsmål.

For å klare det, måtte jeg bo i Tana. Da jeg kom tilbake hit i 2003, ble jeg språkleder på det samiske språksenteret. Med lærerutdanning og mellomfag i samisk, samt erfaring fra språksenteret i Gáivuotna, hadde jeg det som skulle til for å skjøtte den jobben.

Likevel, etter hvert ble det klart for meg at jeg måtte jobbe mer kreativt for å overleve. Støttet av min daværende ektemann tok jeg spranget vinteren 2009-10, sa opp jobben og starta egen bedrift. Det hjalp på at min første ungdomsroman kom ut samtidig. Jeg hadde ett produkt i porteføljen, kan man si.

Ellers hadde jeg gått mange år på Svein Lund sin sakprosaskole gjennom å være medredaktør og medforfatter (og – oversetter) i det store prosjektet Samisk skolehistorie, skuvla.info. Jeg holdt på med en type dramatikerutdanning samtidig. Det første teaterstykket som ble satt opp av et institusjonsteater, Gurut guvlui Heahtás, ble skrevet i løpet av utdanninga. Det ble satt opp i 2014.

Da hadde jeg nådd å gi ut flere andre bøker, skrive og produsere og sjøl spille i to musikkteateroppsetninger, og jeg følte at jeg hadde utnytta det potensialet jeg hadde. Så da det i januar 2015 kom opp en mulighet til å søke på master i teater på Teaterhøgskolen, gjorde jeg det. Til min store overraskelse kom jeg inn! Nå er jeg «knight of all trades and master of one», nemlig master i teater med fordypning i scenetekst. 

I 2015 ga jeg også ut det produktet som hittil har hatt størst suksess: Biografien om Elsa Laula Renberg.  Biinntektene fra dette prosjektet drypper inn jevnt og trutt. Jeg holder foredrag om henne både på norsk og samisk, og har også hatt flere turer over til  Sverige med boka. (Ja, den er gitt ut på svensk også. Og i en ungdomsversjon på nordsamisk.) Det er fantastisk morsomt å holde foredrag, sjøl om det av og til blir litt mye reising. 

Jeg synger også, og lager egen musikk, men mest synger jeg Leonard Cohen-gjendiktninger på nordsamisk. Det er ufattelig vanskelig å tjene penger på det. De fleste konsertarrangører synes at musikerne er fryktelig dyre, og så vel helst at jeg hadde bare en musiker – men jeg har tre, og alle er superflinke.

Viljen til å betale det det koster, står i kontrast til viljen til å betale for foredrag. Det er aldri noen som krangler på foredragshonoraret, men absolutt alle pruter på konserthonoraret. Der ser man hva som er verdt noe i samfunnet…

Jeg valgte ikke å bli kunstner.

Jeg var ulykkelig fordi jeg ikke lenger fikk være kreativ i jobben. Jeg var deprimert, sykemeldt, og hørte Mari Boine på sameradioen. Hun sa noe sånt som at hvis hun ikke hadde hatt musikken og det kreative, så hadde hun blitt gal.

Der og da forsto jeg at jeg enten kom til å bli gal, eller måtte velge det usikre kunstnerlivet. Fram til da hadde jeg tenkt på pensjonsalderen og tviholdt på den faste jobben. Det gikk opp for meg at ettersom jeg ikke vet om jeg lever til jeg blir pensjonist, er det ganske latterlig å leve miserabelt i flere tiår med tanke på å sikre meg sjøl økonomisk da.

Og det er sikkert: Rik på penger blir jeg ikke av dette kunstnerlivet. Men jeg lever rikt hver eneste dag. Jeg kan ofte sove til jeg våkner av meg sjøl. Jeg kan reise en del. Jeg er i en situasjon der jeg kan lære nye ting hele tida. Det har blant annet resultert i at jeg har lært meg å spille et instrument og er medlem i et orkester. Nå kan jeg bruke dette instrumentet i nye sceneprosjekter. Jeg kan gå på jobb og bare fantasere fram ting. Ofte når jeg skriver, ser jeg at teksten nærmest skriver seg sjøl, jeg kan bli ganske overraska over hva som kommer fram. -Det er spennende, det! 

Samtidig får jeg brukt den kompetansen jeg har fra før – oversetting og språkvask er en liten, men viktig biinntekt, som jeg ikke har tenkt å slutte helt med. 

Jeg ville bli medlem i Hermetikken for å være en del av et større fellesskap. Jeg er alt medlem i RadArt, som er en sammenslutning for scenekunstnere og som har base i Tromsø. Det er langt fra Tana til Tromsø. RadArt er viktig for meg, de har masse kompetanse på scenekunst.

Men det er også viktig for meg å ha et nettverk i Øst-Finnmark. Jeg er spesielt fornøyd med at Hermetikken nå favner flere samiske kulturbedrifter. – Kanskje jeg kan finne nye samarbeidspartnere gjennom Hermetikken? Tida vil vise det. 

Det er ofte litt for spennende å leve slik jeg gjør. Hvis jeg skal ha mulighet til å utvikle meg kunstnerisk, må jeg ha noen stipender innimellom. Denne uka fikk jeg beskjed fra Sametingets stipendkomite om at de har bevilga meg arbeidsstipend for 2018 og 2019. Jeg ble så glad at jeg både hylte, hoppa og gråt en skvett. – Det betyr så uendelig mye!  

Nå kan jeg virkelig gjøre nytte av det stipendet jeg har fått fra Festspillene i Nord-Norge, turnere hele Nordkalotten og landsdelen med det store prosjektet mitt – dekoloniserende samisk teater. Jeg kan fokusere kunstnerisk i to hele år, dra på verksteder og kurs, lære mer, alltid lære mer…

For hva er vi som mennesker, hvis vi ikke lærer og forandrer oss? Den dagen jeg slutter å lære, venter grava. Fram til da vil jeg være et lærende menneske – og forhåpentligvis en som skaper og formidler kunst som berører og endrer.