Kronikk: – Bedriftsbesøk i uvær og fest

Avstand er en reell utfordring når man skal på bedriftsbesøk i Finnmark. Det er langt dette landet, det meste er utenfor allfarvei.

Vi som jobber i næringshagene rundt omkring i Norge drar ofte på bedriftsbesøk. Det er viktig for å kunne tilby god oppfølging slik at det ikke bare er de som bor i sentrene som får fordelene. 

Noen bedriftsbesøk er mer utfordrende og annerledes enn andre. Sånn ble det for oss i Hermetikken Kulturnæringshage i Vadsø da vi skulle til Rolvsøya. Der er en av våre medlemsbedrifter ledet av Siss Heidi Hansen: Molta AS og Tufjord Brygge AS.

Og der var det Moltafestival i slutten av august. Dit skulle vi på bedriftsbesøk og festival!

Klokka 0800 torsdag morgen startet vi fra Vadsø med bil. 7 timer og 54 mil senere var vi på fergeleiet i Havøysund for å ta hurtigbåten over til Gunnarnes. En halvtimes opplevelse i godt vær. Derfra er det omtrent en mil til Tufjord, så en varebil hentet oss. Det var ikke plass til alle i forsetet, så Hermetikken-leder Mette satt bak på et bildekk. 

Vel fremme ble vi tatt hjertelig i mot med god mat, omvisning og fri overnatting i ei campingvogn der utsikten mot storhavet var overveldende vakker. Siss Heidi kan gjestfrihet, og det var viktig å se anlegget hennes med egne øyne. Vi ble imponert over hva hun har fått til.

Som bonus fikk vi treffe en annen av våre medlemmer; Varangerkokken Tor-Emil Sivertsen fra Vardø som hadde kjørt 7 mil mer enn oss for å komme til Siss Heidi og ta ansvaret for maten. Og for en mat, han en mester og i førstedivisjon når det kommer til sjømatopplevelser. 

– Vi håper på fint vær, men værmeldinga er litt ruskete, sa Siss Heidi, mens hun viste oss rundt i det gamle fiskeindustrianlegget som var pusset opp og smykket til festival.

– Folk må jo komme hit med båt, så været er viktig. Vi tenkte; Det er jo sensommer, hvor ille kan det bli?

På natta startet det. Hele campingvogna ristet, og jeg lurte på om når ”han” skulle ta tak og kaste oss på havet. Og bare så det er sagt, jeg har vært ute en vinterdag før. ”Han” var virkelig sterk. Og regnet hamra som hagl på taket. 

Og uværet fortsatte neste dag. Det var nesten sånn at Siss Heidi og resten av arrangørkorpset ble redd for at folk ikke kom seg med båt til festivalens høydepunkt: Konsert med Jørn Hoel. Selv var han og musiker-kollegaen Aleksander urolig for at de ikke skulle komme seg tilbake på kvelden med båt, for de skulle rekke et tidlig fly fra Alta lørdag morgen.

Været la likevel ikke en demper på festivalarrangementene innendørs, og selv om færre kom med egne småbåter til festivalen, så kom det likevel mange som trosset været. Det ble fullt på tørrfiskloftet.

For oss ga mangel på uteaktiviteter enda bedre tid til å konsentrere oss om møter med Siss Heidi og staben hennes. Det ble også tid til å ta en ikke-planlagt bedriftssamtale med Varangerkokken i samme slengen. Vi var jo som kjent ikke bare på festival, men også på jobb.

Konserten med Jørn Hoel på tørrfiskloftet var en opplevelse. Og da hurtigbåten gikk ekstratur for å få musikerne over til Havøysund allerede fredag kveld, fant vi ut at vi skulle bli med. Selv om det betydde at vi måtte kjøre hele natta for å komme hjem. Vær og skyss var mer usikkert dagen etter, så vi valgte og ikke vente.

 

Som du sikkert vet er det sånn at når uvær får holde på et drøyt døgn, har havet opparbeidet seg alvorlige bølger. Men som jeg sa til Mette: – Det er jo bare en halv time fra øya og til Havøysund. 

Bare og bare.

Det var en jævlig opplevelse! 

Se for deg dette bildet: Der satt Jørn Hoel og hans musiker Aleksander pluss Mette og jeg rundt et bord som eneste passasjerer. Vi kjente jo ikke musikerne, men det er jo artig å kunne snakke med selveste Jørn Hoel når man har sjansen.

Snakke og snakke. 

Vi måtte holde oss fast i bordet for ikke å bli kastet på gulvet. Jeg ble så sjøsyk at jeg kastet opp all sjømaten til Varangerkokken, ca. et halv kilo i flere omganger, mens de andre rundt bordet prøvde å late som om alt var normalt.

Skipperen kom ned og sa at været kom til å bli bedre når vi kom inn mot Havøysund, jeg tenkte at det er like godt å dø. Av sykdom og skam. 

Da vi kom frem var klokka over 11 om kvelden, det var mørkt, kuling og regn og vi hadde 54 mil og 7 kjøretimer foran oss. Jeg var ikke kjøreklar før i 3-tiden på natta. Da først var jeg frisk nok til at vi kunne bytte. 

Like før sju på lørdagsmorran var vi i egen seng, etter et bedriftsbesøk som hadde vart i 2 innholdsrike, men slitsomme døgn.

Slik kan en reise til medlemsbedrifter i en næringshage i Norge foregå. Men det koster tid, penger og helse og drive med bedriftsbesøk i Finnmark, et fylke som er omtrent like stort som Telemark, Vestfold, Buskerud, Møre og Romsdal, Akershus, Oslo og Østfold TIL SAMMEN.  

Det er forskjell å drive med bedriftsbesøk i by og land.