Susanne Hætta – om Luondduadjágasat og kunstnertilværelsen

– Det er så mange portrettbøker med foto som ikke fins. Spesielt få er det av samiske kunstnere som Synnøve Persen. Hun har alltid fascinert meg, derfor ble boka Luondduadjágasat – Drømmelandskap til.

Sier forfatter og fotograf Susanne Hætta, medlem av Kunstnerkollektivet Dáiddadállu i Guovdageiadnu/Kautokeino og Hermetikken Kulturnæringshage.

I boka som Susanne Hætta ga ut i 2018 forteller Persen om sitt liv og sin kunst gjennom farger og livsfaser, refleksjoner og opplevelser. Fotografiene tar leseren med på en reise i Persens kunstneriske univers, både i Sápmi og ute i verden.

En stor kunstner

Hætta legger vekt på at hennes fascinasjon av Synnøve Persen er grunnet i hennes kunstneriske og politiske arbeid som spenner over et stort felt, men som likevel ikke er godt kjent.

– Det utgis akademisk litteratur og noe skjønnlitteratur på samisk, men det fins få portrettbøker med foto.

– Å jobbe med Synnøve har vært svært givende. Hun er jo kunstner, men også et engasjert organisasjonsmenneske hvis arbeid har vært til uvurderlig verdi for samiske kunstnere. Omfanget av hennes engasjement var ikke så kjent for meg, så det ble ekstra spennende å oppdage hva hun står for.

Synnøve Persen er billedkunstner og poet og er en av Sápmis mest kjente kunstnere, også internasjonalt. Hun har fått utgitt flere diktsamlinger på samisk som er oversatt til flere språk. En av dem ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

I tillegg har hun stått for utsmykning av mange offentlige bygg og har deltatt på flere utstillinger, blant annet Documenta i 2017. Hun har også vært medlem av Samisk kunstnergruppe (Masigruppa) fra 1978-83 og har vært med å bedre samiske kunstneres vilkår.

Det handler om å stole på hverandre

Det tok 4 år fra Susanne tok kontakt med Synnøve til boka ble ferdig.

– På den tiden kom vi veldig nært og utviklet et vennskap. Men det betyr ikke at det gikk ut over profesjonaliteten. Portrettering handler om tillit og å stole på hverandre.

– I arbeidet med Synnøve hadde jeg full kunstneriske frihet. Og bildene er like viktig som teksten, de hører sammen.

Susanne Hætta mener at det å bruke tid gir modning av materialet, men å bruke så mye tid på ei bok lar seg ikke gjøre uten finansiering.

Et tveegget sverd

I november i fjor så Luondduadjágasat – Drømmelandskap dagens lys. Ei vakker gavebok med lang varighet i markedet. Den er kjøpt inn av mange bokhandlere, gallerier og museer og kan bestilles direkte fra forfatteren.

Boka ble gitt ut på eget forlag. Det koster, samtidig er det flott å ha kontroll over produksjonen, forteller forfatteren. – Men uten trykkestøtte fra Sametinget hadde den ikke blitt gitt ut.

Det som er fint med å jobbe med seg selv er at 1) sjefen er ganske grei, 2) du kan gjøre hva du vil, men ikke gå konkurs, og 3) ta avgjørelsen selv basert på det du er flinkest til.

På spørsmålet om man kan leve av å gi ut bøker svarer Susanne Hætta:

– Sterke organisasjoner og støtteordninger/stipender gir rom for den smalere kulturen i Norge. Det er grunnstammen for kunstnere. Den samiske kulturen bæres av den norske økonomien, noe som også gjør samisk kulturutøvelse og kulturproduksjon sårbar.

En etablert forfatter

Boka om Synnøve Persen er ikke første bok fra forfatterens hånd. Susanne har tidligere utgitt fotoboken «Mari Moments — Mari Liibbat» om Mari Boine (2017), «Utsi — veien ut av det kriminelle livet» (2015) og «Okta beaivi Ánniin» (2000).

Boka om Utsi er tilgjengelig som lydbok, innlest av den kjente radiostemmen Jakob Arvola.

Som kunstner har Hætta også deltatt på flere utstillinger, blant annet på OCAs «Let the river flow» i Oslo 2018, som etter en periode på Tensta Konsthall i Stockholm, skal vises på Sámi Dáiddáguovddaš i Karasjok fra 15. mai i år.

Ved siden av tar forfatteren en del fotooppdrag og frilanser på tekstoppdrag med det samiske som spesialfelt.

Hun jobber mye alene, men nekter for at det er en ensom tilværelse.

– Ensomhet er når man er alene og ikke liker det. Jeg liker å jobbe alene, men husk at jeg hele tiden er i kontakt med folk gjennom oppdragene mine. Dessuten er det fint å ha fleksibel arbeidstid i forhold til familien.

Men det betyr ikke at forfatteren jobber mindre enn andre. Heller tvert i mot.

– Jeg jobber 6 av 7 kvelder i uka og jeg jobber ujevnt. Noen ganger 18 timer i strekk, andre perioder bare 2 timer. Egentlig driver jeg å flytter på arbeidstiden rundt om i døgnet, sier hun.
Selv om hun ikke har en fast arbeidsgiver og jobber mye alene, har hun likevel støtte i nettverk hun er medlem av.

Susanne Hætta er medlem av kunstnerkollektivet Dáiddadállu og dermed en del av Hermetikken Kulturnæringshage. Hun setter pris på det kunstneriske felleskapet i Dáiddadállu der hun kan jobbe sammen med andre kunstnere om kunstneriske prosjekter. Fra Hermetikken får hun bedriftsteknisk bistand.

Fremtiden

Nylig fikk Susanne Hætta innvilget Sametingets arbeidsstipend for kunstnere for 3 år. Stipendet gir meg ro til å jobbe, sier forfatteren.

Nå er hun i gang med boka om Samisk Kunstnergruppe (Masi-gruppa) 1978-83 og deres historie. Den kommer ut på DAT til høsten.

– Neste år håper hun på å gå i gang med et stort kunstnerisk prosjekt om Finnmark og et prosjekt som omfatter drama og manusutvikling.

Mer kan jeg ikke si. Kanskje går jeg inn på å skrive skjønnlitteratur en gang i fremtiden, sier Susanne og understreker at det hun har gjort og vil gjøre i fremtiden har èn fellesnevner:

Alt må ha utspring i Finnmark, der ligger hjertet, ilden og motivasjonen for alt jeg gjør.